Å skape rom
— for relasjonell næring

Jeg sitter i skrivende stund på en stappfull kafe, ute bøtter det ned. Brått var sommerferien slutt, det har begynt å tikke e-poster inn, og gjøremål som har plutselig en deadline som nærmer seg. Denne sommeren har jeg virkelig koblet av, gitt meg selv en skikkelig pause fra alt, begrenset input og støy som nyheter, sosiale medier og mobil scrolling. Vi har jobbet både fysisk med restaurering, snekret og malt, redd senger og kommunisert med gjester. Men jeg har vært veldig selektiv på hva jeg ønsket å ta inn av input.

En av mine beste sommerpraksiser er å starte dagen med et bad og sommer i P2. Jeg tror den ble etablert tidlig i 20 åra når seilbåten lå på svai og man våknet i blikkstille vann før alle andre. Noe enklere utgangspunkt å bare stupe uti og skru på radioen. Når jeg prøvde meg på å videreføre radioen inn i hverdagen tidligere i dag møtte jeg full protest fra 5 åringen som “hater sommer i p2”. Men noen feriemorgener har det vært tid til å snike meg ned for et morgen dupp og høre ferdig en hel episode før resten av huset våkner til liv. Den ultimate luksus i min verden.

Noe av det jeg har merket meg er hvor nærende denne formen for historiefortelling er. Når tematikken er valgt så tett på det som angår oss som samfunn. En så stor kontrast til den daglige nyhetsstrømmen av saker med “nyhetsverdi”. Det å få lov å dykke dypt sammen med et annet menneske i deres historie på et viktig tema er noe helt annet. Det er ikke mindre relevant, med tanke på vanskelige temaer som krig, teknologiutvikling, generasjonstraumer og menneskligutvikling. De har denne sommeren vært innom alle de store tingene som angår meg aller mest akkurat nå, bare fra et mye nærere sted. Jeg har grått meg søkkvåt i hele ansiktet gjennom fortellingen til Lena Lindstrøm og hennes “sommer i P2” dedikert til hennes mor for å være en bølgebryter og hennes ikkevolds arbeid. Jeg har ledd meg skakk av fortellingene om bestemora til Maria Parr, mimret tilbake til alt det kleine i ungdomstida og det å være opprørsk tenåring på 90 tallet med Maria Sand. Og jeg har vært så takknemmelig for å tenke at jeg trenger ikke noe mer enn litt radio, en avis og en god bok. Så om jeg skulle trengt å bare koble meg av all den galskapen som skjer på teknolgifronten. Som jeg og har fått med meg dryppvis via folk jeg respekterer, som Ida Thorsrud personvernjurist som har brukt sommeren sin til å forklare oss vanlig folk det vi tenker at politikere og departementer burde ta ansvar for å forby, begrense og forutse.

Når jeg i dag tidlig endelig kom igang med å lage fotoalbum fra bryllupet vårt, som nå er over to år siden. Kjente jeg et savn tilbake til den tida hvor minnene ble lagret på en filmrull, fanget med omhu, printet på papir og satt i album med nøye utvelgelse. Det er egentlig en av tingene jeg liker aller best å gjøre, en av mine særeste hobbyer som jeg til og med har vært i D2 for fordi jeg holdt meg til det analoge lenge etter alle andre gikk digitalt. Nå kjenner jeg at jeg lengter tilbake. Det var så mye lettere da, den mengden av snaps som skal gjennomgås, sorteres, hentes inn og sendes til fremkalling kjennes overveldende. Ved forsøk 5 på å oppgradere lagringsplassen på icloud med 1 times tidsforsinkelse når jeg sammenbrudd. Det kjennes så meningsløst å bruke så mye tid på å knote med det tekniske. Det som engang var kos har blitt til stress, og selv om resultatet til syvende å sist blir likt, så er prosessen å komme ditt en helt annen.

Jeg tror ikke vi har forstått alt smarttelefonlivet har røvet fra oss. Det å få lov til å legge igjen jobben på kontoret, å bestemme selv når du skal være på, å få være naturlig i den bobla du er i uavhengig av hva det er. Min gode venninne og jordmor Helene sier at når hun var i småbarnsbobla hadde de en melding på svareren som sa at det var det som skjedde nå. Og da var det helt greit at det tok noen dager å komme tilbake. Vi er ganske langt ute på en annen side av skalaen nå.

Det jeg tror er medisinen mot fragmentert tilstedeværelse er å velge ut de tingene du virkelig vil prioritere og legge alt annet bort, rydde plass i kalenderen og aktivt sørge for egen næring. Næring som fyller fordi den møter helt grunnleggende behov som opplevelsen av tilhørighet. For meg akkurat nå er det neste fest FEAST med kreativt kollektiv på Nasjonalteateret nå på fredag, en bålsermoni med Uma en ayurvedisk lærer i helgen og yoga + frilansjobbing med Christina på Factory Tøyen på torsdager. Vi i Food Studio inviterer også til flere fine samlinger i høst. Først ut er Community Brunch på Losæter 20.aug kl.12:00, så er det RITER vol.1 24.september og vol.2 30 september begge også på Losæter. Så det er bare å rydde plass og notere de ned i kalenderen allerede. Informasjon og billettsalg foregår på foodstudio.no.

 

Alle bilder av Alexander Benjaminsen for Get Away Vefaldneset