Food Studio

Et hundre års perspektiv er noe vi ikke forholder oss til så ofte. For meg er det likevel veldig levende gjennom at veldig mange mennesker som levde for 100 år siden snakker så sterkt til meg gjennom deres kunst. Når Høvikodden først satte opp utstillingen med Hilma av Klint i 2015 husker jeg hvor lamslått jeg var i det første møtet med kunsten hennes. Jeg måtte tilbake og se den når den ble satt opp på Louisiana. Jeg måtte se dokumentaren og lese bøkene, ville forstå alle sidene av denne kvinnen som tydeligvis forstod så mye, på en så vakker måte. Hun klarte å uttrykke det og beskytte det, for at vi kunne ta det i mot på et tidspunkt vi ville være klare for det, minst 20 år etter hennes egen levetid. Ingen andre har beveget og inspirert meg så dypt. Ingen andre kommuniserer vitenskap, spiritualitet og estetikk så sterkt og tydelig.

Å få lov til å dykke ned i et arbeid med så mye kjærlighet, og gi omsorg og kjærlighet tilbake til de som står bak, er en av de fineste invitasjonene vi har fått i år.

Den siste tiden har det kommet tilbake igjen. Denne gangen gjennom en forfatter og det å dykke tilbake til de gamle klassikerne litterært som jeg delte i sist nyhetsbrev “Fyret”. Jeg holder samtidig på å vekke til live igjen et sted, Vefaldneset, som hadde sin storhetstid for over 100 år siden. Som ble skapt av et kunstnerpar, i deres ånd, med all den kjærligheten og kunnskapen de hadde til materialer og håndverksteknikker. Det er så fascinerende å tenke på, og jeg føler et stort ansvar i å få til å ta vare på dette og bringe det videre til generasjonene etter meg.

Han som skapte stedet Ola Heia var ikke bare en kunstnersjel, på bydespråket henviser de til ham som en multikunstner, en original og en oppfinner. Du skal lete lenge i dag for å finne den samme kreativiteten. I vår tid er kanskje personer som Apple-gründer Steve Jobs på samme nivå. Spisestua på Vefaldneset er designet inspirert av et veggur han kjøpte i Skien i alle dens detaljer, fra brystningspanel til spisebord og stoler. Deler av denne historien er representert på bygdetunet i Drangedal, resten står igjen i huset vi holder på å sette i stand. Han startet også med eksport av levende bever, utviklet en beverfelle, lagret de levende dyrene både inne i gamlestua og i kjelleren i låven, det er fortsatt spor av galskapen på stolpene i kjelleren. Og på sine gamle dager utviklet han en patentert spaserstokk som kunne skyte ut frø for å føle at han gjorde nytte for seg.

Det lokale bygdetunet i Drangedal har tatt rollen av å være museum for denne opplevelsen og du kan besøke og oppleve den der. Men de har satt det inn i en stue som egentlig minner mer om eldhuset vårt fra 1770, med laftede vegger i gammelrosa og da forsvinner jo noe av denne geniale visjonen Ola Heia´s verk hadde. For Ola Heia var mer opptatt av detaljer enn som så, både brystningspanelet er malt med årdring, en imitering av dyrebare treslag og marmor i ildstedet. I min rolle med å ta stedet tilbake så prøver jeg å ikke nødvendigvis alltid kopiere hva han gjorde, men mer tenke i hans ånd oversatt til vår tid.

Det å både mestre den oppfinnsomme innovasjonstekningen på dette nivået, det tradisjonskunstneriske i så mange stilarter fra treskjæring til rosemaling, smiekunst og tekstil. Samtidig som de rydda så mange mål jord at de fikk flere utmerkelser for det, en transformasjon fra skog til fruktbar landbruksjord, er vanvittig. Finnes det eksempler på denne graden av ressurskunst i dag? Det er kanskje litt trist at min innovasjonsreferanse er en teknologigrunder, betyr det at vi har mistet kontakten med det håndfaste og jordnære? Vi snakker mye om hvor viktig det er med regenerativt tankesett, men hvor mange mestrer det på dette nivået i så mange former?

Jeg kjenner selv at jeg virkelig ikke mestrer 100 års perspektivet på alle fronter. Jeg har så mange ganger kjent på overveldelsen når min venn og lærer Linda Jolly, som holder til på Hengsenga på Bygdøy, har delt historier om hennes lærer Allan Chadwick, og hans evne til å planlegge en hage på en måte hvor det alltid er noe i blomstring gjennom et helt år, eller se for seg hvordan trærne vil se ut om 100 år. Vi har en gammel eik på tomta som holder på å dø og jeg tenker på de som plantet den, hvor majestetisk den fortsatt er i landskapet, og hvor skummelt det er at jeg nå må tenke så mange år og stå stort når jeg skal ta over det ærefulle oppdraget.

Jeg har valgt å sette mitt hageprosjekt på Vefaldneset på vent. Jeg kjenner at jeg fortsatt har så mye å lære, at min praksis og kontakt med naturen enda ikke er så tett forbundet med landskapet at jeg har denne evnen. Jeg har et håp om at den vil utvikles med tiden, gjennom egen erfaring. Jeg legger merke til at når jeg nå luker den uendelige mengden med svalderkål i den lille kolonihagen vår, så er det en forskjell der vi har lagt på bunndekke med overskuddsgress, der klarer ikke røttene å overleve og lukingen er mye lettere. En kroppslig erfart kunnskap jeg ikke hadde tidligere.

Min mann har veldig mye motstand mot alle disse tingene fordi for han er det uforståelige oppgaver på toppen av noe som allerede som kjennes som pliktarbeid. Hvorfor skal vi ha kompost når det er så mye styr? Hvorfor kan jeg ikke bare hive gresset i komposten? Hvorfor skal det fordeles rundt? Jeg kjenner at vi egentlig ikke har tid nå, at hverdagslivet i huset spiser all min energi der vi er i livet, med en datter som snart er 5 år, et liv med tre baser og at det hele ikke helt går rundt. Men hvert lille aha øyeblikk jeg har av “åja, det var derfor, nå har ikke bare hodet mitt hørt at dette er lurt, men nå har også hele kroppen min erfart hvorfor” så vet jeg at jeg er et steg nærmere den evnen Allan hadde til å skape landskaper for generasjonene etter seg.

Hvis du ikke kjenner hans historie eller har sett “the biggest little Farm” så anbefales den på det sterkeste. Jeg fanget aldri opp hvem Allan var før jeg så den. På et tidspunkt i filmen forstod jeg plutselig min lærer Linda på et helt nytt nivå og hvor hun kom fra. I biologien kalles dette imprint, at et menneske kan ha så stor innvirkning på deg at du tar opp så mye av dens uttrykk og viderefører det. Jeg tror vi har så mye å lære av de menneskene som evner dette hundre års tankesettet og jeg er så takknemlig for at jeg i år kan legge til en ny person i mitt liv, Katie Paterson som også evner dette.

Om Fremtidsbiblioteket

Framtidsbiblioteket 2014-2114 er et hundre år langt kunstverk skapt av kunstneren Katie Paterson, og utspiller seg i Oslo. Tusen trær er plantet i Nordmarka utenfor Oslo og skal en dag forsyne papiret til Fremtidsbiblioteket. Hvert år frem til 2114 bidrar én forfatter med en tekst som oppbevares upublisert, til den samlede utgivelsen i hundreårsjubileumsåret. Manuskriptene oppbevares i Stillerommet på Deichmanske bibliotek på Bjørvika, bygget av trærne som ble felt i Nordmarka.

“Vi skapte Stillerommet med trærne som ble felt i skogen og som fortsatt gir fra seg lukten sin. Stemningen er nøkkelen til designet. Vi har forsøkt å skape en følelse av ro, fred, et tankefullt sted som lar fantasien reise til skogen, til trærne, skrivingen, dyp tid, de usynlige forbindelsene, mysteriet.” Katie Paterson, kunstner

Vi har delt opplevelsen fra både middagen for forfatterne og fellesskapsmiddagen for de frivillige på nettsiden vår. Hvis du har lyst til å være med neste gang vi skaper noe på Losæter er det bare å melde deg på neste Community Brunch torsdag 20 august som skal være her.