Food Studio

Men i fjor, da jeg ble invitert til å være med på utstillingen “Ny Nordisk. Mat, estetikk og sted” på Nasjonalmuseet i Oslo og måtte dykke ned i arkivene etter eksempler fra de aller første årene, kjente jeg at det er når jeg samskaper med andre i et tverrfaglig felt at det jeg virkelig ønsker å formidle kommer til uttrykk.

Siden da har jeg kjent på at jeg ville finne en vei tilbake til dette kreative rommet, både muligheten til å jobbe på den måten, men også tiden og ressursene til å få det til i den livsfasen jeg er i nå, som småbarnsmamma og en kropp som ikke lenger er 20 år med uendelig energi.

Da jeg ble spurt av Anne Beate Hovin om å bidra til Future Library i år, kjente jeg et umiddelbart ja. Ikke fordi hun beskrev det perfekte oppdraget, eller hadde et stort budsjett, men fordi jeg har en enorm tillit og respekt for hennes arbeid, hennes måte å være i verden på og hennes skaperkraft. Den er ikke noe jeg har observert på avstand, den er noe jeg sakte, men sikkert har erfart gjennom 15 års samskaping, ved å lytte til foredrag hvor hun i sin visjonære klarhet har beskrevet en praksis av å skape praktiske utopier. Visjoner som for de fleste er vanskelige å koble seg på, men som du tror på når du er med og opplever at grushaugen som var utgangspunktet for Losæter forvandles til den oasen det er i dag. Jeg har alltid hatt respekt for de lederne som vet hva de menneskene de leder står i, og hun er en sånn. Hun vet hva det er å stå i det selv og er ikke redd for å brette opp ermene om det blir tøft.

Noe av det viktigste hun ønsket å formidle til gjestene som satt rundt bordet denne kvelden, var at den viktigste ingrediensen for å få til kunstprosjekter av den dimensjonen som både Losæter og Future Library har blitt, er tillit. Begge prosjektene ble kommisjonert på vegne av Bjørvika Utvikling i 2011 med en referanse til det rommet Snøhetta hadde skapt på operataket. Et åpent rom for folket, med kvaliteter som det å senke tempoet og roe ned, og en visuell referanse til det store bildet, om man også tenker på at operataket ser ut som et synkende isflak.

Jeg har aldri hatt noen formell prosess rundt de opplevelsene jeg har skapt i Food Studio. Det er en tillit til at de menneskene som skal være med dukker opp, og at det vi da sammen skaper er bra nok, så lenge alle får lov å være frie i sitt kreative felt. Det kan være intenst, det kan være ubehagelig å lede så mye uvisshet, men det er alltid tillit i bunnen. Tillit til prosessen, til menneskene involvert og til egen erfaring og dømmekraft.

Teamet som samskapte denne kvelden for Future Library på Losæter var skulptør Hélène Arja, designer So Takahashi, musiker Kristoffer Pahle, billedkunstner Tone Bjordam, designer Christel Roshol, konditor Valeryia Stepantsova, musiker Eivind Stordal og meg, grunnlegger av Food Studio Cecilie Dawes.

Den som først koblet seg på var Hélène, kanskje fordi hun hadde fulgt prosjektet helt fra studietida på AHO og deltatt på seremoniene de første fire årene. Jeg trengte ikke å si noe om hva vi skulle til henne. Hun hadde selv en helt tydelig visjon om hva hun ville skape.

So var den som tok regi på at vi måtte være på Losæter. Vi møttes i det å designe unike opplevelser og bringe inn flere lag av historiefortelling gjennom sansene. Tone og jeg har samme forståelse, av at vi begge skaper opplevelser. Hun som billedkunstner, jeg på min måte, og vi ble kjent i skogen der hun har sitt kreative rom. Jeg la merke til hennes enorme omsorg for alt levende, med en evne til å koble seg på som jeg sjelden har sett. Nesten som at hun snakker samme språk som dyrene, insektene og plantene. Vi sier ofte at noe av den mest grunnleggende feilen i dagens samfunn er separasjonen mellom oss mennesker og naturen. Kanskje er det derfor det å oppleve et menneske som lever det motsatte er så virkningsfullt.

Kristoffer kom inn i løpet av vinteren gjennom det å skape et kreativt fellesskap. Musikk er hans hovedspråk og det ble naturlig at det var det han skapte i, både gjennom egne prosjekter og gjennom gode venner og fine folk som han så noe i. Eivind er en av dem som den siste tiden har blitt med Kristoffer i studio, og da han fant ut historien bak rommet inne på Deichmanske Bjørvika som han ofte bruker som meditasjonsrom, var han ikke vanskelig å be.

Christel sendte plutselig en e-post. Jeg trodde hun hadde blitt tipset om å ta kontakt, men det hadde hun ikke. Hun hadde bare funnet frem til oss gjennom internett og alle de små frøene som sås der, og kjent at her var det noe hun ville utforske mer av. Jeg vet ikke hvor mange som har kommet til oss når de har kjent at de trenger en ny retning i livet, og det transformasjonsrommet er noe av det jeg tror er det mest verdifulle vi skaper. Nå har tre måneder gått og Christel forbereder seg på å flytte til Aarhus for å ta Kaospilot-studiet. Det blir et stort savn, men også en stor glede på hennes vegne.

Valeria hadde sendt meg en melding på Instagram tidligere i vinter da min kapasitet ikke helt strakk til. Jeg hadde sagt at jeg gjerne skulle ta en kaffe når ting roet seg, og ikke helt rukket å følge opp. Da dette prosjektet kom, dukket hun opp igjen og jeg måtte inn og lete frem tråden. Det viste seg å være helt riktig, og både hun og kjæresten hennes ble med. At hun også tok fullt ansvar for avslutningen på måltidet og komponerte et eget verk i form av en nydelig macaron med rabarbra, ekte vanilje, timian og nypeblader, kunne ikke vært mer riktig.

Simon Prosser, en av forleggerne som har vært med på Future Library helt siden begynnelsen, delte hvordan han opplevde måltidet. Han beskrev den omsorgsfulle presisjonen i alle detaljene: Hélènes bare føtter, de vakre ordene som ble sagt, musikken som spilte i bakgrunnen, de vakre fargene i alle råvarene som ble presentert foran dem, og lukten av ville urter hengt til tørk i rommet. Han sa det føltes som et rituale.

At vi fikk lov å være på Losæter kjentes også helt spesielt, ikke minst fordi jeg kjenner historien så godt fra start. Jeg har stått der og sett kunstnerne med vernehjelm hjelpe til å bygge grunnmuren, jeg fikk selv en murstein som symbol på at jeg og Food Studio var en del av den. Jeg vet at møblene er designet for å passe perfekt, håndlaget, og at baketrauet bygger på tusenvis av år med tradisjon. Jeg kjenner alle lagene av intensjoner og kjærlighet stedet er bygget opp på, og det er noe helt spesielt å få lov å skape der.

Hvis du vil lese mer om arrangementene vi gjorde for Fremtidsbiblioteket så ligger både Losæter kvelden og felleskapsmiddagen ute på nettsiden vår. Vi har veldig lyst til å skape mer på dette nivået så om du ønsker det er det bare å ta kontakt på cecilie@foodstudio.no.

Foto: Monica Løvdahl
Tekst: Cecilie Dawes