Food Studio

Episoden heter Jakten på affeksjonsverdi i et hav av ting. Og hva som gjøres for å redde den. Nordmenn er verdensledende når det kommer til å kaste ting. Hva gjør det med forholdet vårt til tingene våre?

Tematikken er ikke ny, jeg har lenge utforsket den, kanskje har det egentlig vært hoved ledetråd i både jobb og eget liv de siste 15 årene. Det interessante er at de gangene jeg har utforsket forbruks-stopp som jeg blant annet gjorde i klimaeksperimentet mitt i 2017. Så kjente jeg at den friheten det ga å ikke forholde meg til nye ting og trender, ga et kreativt rom i det å klare meg med det jeg hadde, som ga masse påfyll og energi. Det føltes på ingen måte som et tap.

Interessen min for materialer, reparasjon og håndverk har hele veien økt og selv om jeg fortsatt har en lang vei igjen å gå, så merker jeg at det å gå inn i en “fast-fashion” butikk med endeløse stativ med klær i polyester eller se en finn.no annonse for en nybygget leilighet i grå palett gir meg nada. Det er kanskje litt rart at jeg som ressursøkonom skulle bli så opptatt av materialer? I utforskingen av hva som gir verdi i et liv, så spiller materialer, lys, natur og mennesker, en helt annen rolle enn det spillteori og nyttemaksimering en gang lærte meg.

Den første uka barnehagen var åpen igjen etter sommeren kom jeg og mannen min oss endelig ned på nasjonalmuseet for å se utstillingen om arkitekt Wenche Selmers arbeid. Det har stått på lista siden åpningen, men hvor det ikke har vært plass i kalenderen før da. Det føltes så luksus å få en hel dag til å bare fordype deg i en utstilling, som den ultimate gave.

Jeg har vært opptatt av arbeidet hennes en stund, litt tilfeldig etter at min venninne og jobbpartner Marte Garmann koblet meg med sin mor og Wenche Selmer er hennes bestemor. Vi skulle til Trondheim og sensurere studentarbeidene fra “Three Houses” i masterkurset til Fredrik Lund. De hadde tegnet forslag til hytter bygget av egen skog til stedet vi utvikler på Vefaldneset. Vi ble invitert hjem på lunsj til Eileen Garmann, og det var i hennes arkiv jeg først ble introdusert for Selmer sitt arbeid, men mest av alt tankesett. Eileen delte det samme utgangspunktet i nøkternhet, men hadde tatt sin interesse videre inn i bygningsvern, aktivisme og fellskapsbygging.

Noen av tegningene hun dro frem var hvordan de hadde transformert en garasje på sommerstedet deres til en hytte som dekket alle behovene til en familie på 5 inspirert av hytta på Beltesholmen. Det jeg husker er elementer som “daybeden”; hyttas ultimate kosekrok hvor det både var leselys, lagring under og nok puter til en liten flokk. Taklagringen til årer og utekjøkkenet i en “inne/ute” sone med et gjennomsiktig, rimelig, men fortsatt estetisk gjennomført tak.

Jeg tror ikke at jeg har forstått helt denne kombinasjonen av tankesett før i går, det å både klare å begrense deg, men ha såpass vel gjennomtenkte valg direkte knyttet til menneskelige behov, hvor ikke bare det primære er dekket, men også balansert av estetikk og skjønnhet som en viktig næring til vår sjel, og kanskje nervesystem? I utstillingen kommer det tydelig frem at økonomien er med og setter en begrensning, spesielt når det kommer til plass.

Som ressurs økonom har jeg utforsket dette selv i det jeg har valgt å legge ressurser i og mitt mål har alltid vært et godt og meningsfylt liv, ikke maksimering av profitt som var gjennomgående i de fleste fag i studietida. Vi lærte vel egentlig aldri denne praksisen i studiene, NMBU ønsket å ta en posisjon som de fremste på bærekrafts studier, men om du på ekte ville forstå bærekraftig ressursforståelse i hvertfall tidlig på 2000 tallet, måtte du i stor grad tenke selv og være våken.

Prioriteringen av besøk på akvakulturannlegg på Sunnmøre, Nortura sitt eggpakkingsanlegg eller Mills sin innovasjons avdeling ga få svar og lite inspirasjon. Heller ikke timene hvor vi skulle prøve å regne oss frem til en verdi på naturressurser som skog. Heldigvis hadde jeg ett fag, matkultur, hvor læreren Erling Krogh , egentlig i bunnen var antropolog. Det han lærte bort var forståelsen av hvordan vi som folk hadde latt oss forføre inn i en Remifiserings prosess, han snakket om marsvinets rolle i matsystemet i Peru og han startet timene med å spille “tenke sjæl” på ukulele. Lite visste jeg da at denne mannen skulle bli en rød tråd i mitt utdanningsløp, og at de menneskene han har nærest i sitt liv skulle bli mine fremste forbilder og mentorer.

Noe av det Erling gjør helt på sin måte er å sette mennesket i sentrum i alt han gjør. Nysgjerrigheten til folka og deres erfaringer er hans viktigste ressurs. Jeg tenkte alltid at jeg var så utrolig heldig som allerede kjente Erling fordi jeg ble satt sammen med en gruppe likesinna kreative kunstnere og praktikere. Det formet minst like mye av de to årene på skolen sammen, både ved at vi elsket å være sammen, men og i graden vi inspirerte hverandre. I dag har jeg forstått at min opplevelse med Erling ikke var unik. Det er han som er unik. En hver elev som viser interesse for studiet på PPU på NMBU i Naturbruk blir personlig ringt opp, og før han ringer setter han seg inn i og forsøker å forstå dette mennesket og deres søken. Finnes det en mer verdifull verdi i en lærer?

I sommer når hytta vår ble sotdekt i en røyskade, ble den proseesen jeg ble tvunget inn i å følge dette spørsmålet “hva kan jeg unnvære?” Det ble helt tydelig for meg at hvis jeg skulle ha et godt liv på liten plass som en familie på tre, så måtte vi nøye overveie hvilke ting vi virkelig trengte, men også ga oss noe mer. Resultatet ble at et hvert skap ble tømt, vasket ut av, og at enhver ting ble følt på, om den fortjente å være med videre. Det ble et veldig tydelig skille, alt som var produsert i en “bruk og kast” mentalitet ble gitt slipp på, de tingene som virkelig ga verdi, som jeg var redd for at det ikke var mulig å redde, var typisk ting jeg hadde arvet, kjøpt på en reise, hatt i mange år, og som var produsert for å vare, på en tidløs måte.

Hvordan vi kan kultivere dette i alle tingene vi kjøper er fortsatt et spørsmål jeg utforsker hver dag. Akkurat nå heier jeg på mannen min Ingvar som denne sommeren har tatt fermentering inn som sitt nye store hobbyprosjekt. Det er tilfredstillende å kjøpe maten min fra Tore Jardar, andelsbonden på Virgernes gård, og det gir mer glede å ha på meg den arvede 90talls strikkagenseren som er like fin etter mamma enn å kjøpe en ny selv om jeg skjønner at den er trend på alle ungdommene som plutselig gir den komplimenter. Det er mye jobb og kunnskap som kreves for å ha hage i byen og samtidig bevare et småbruk, men steg for steg blir vi klokere, mer kunnskapsrike, vi nyter prosessen og hver lille seier. Om det så er at en vegg er ferdigmalt med 4 strøk linolje og soler seg i kveldssolas glans. Det er en skikkelig tilfredsstillende prosess, den er sakte og den kan ikke tvinges frem, men den kan virkelig nytes når man kommer inn i den.

Hvis du vil dykke dypere i å forstå mer av dette tankesettet anbefaler jeg å dra å se utstillingen om Wenche Selmer på nasjonalmuseet, kjøpe boka til Marte Garman Eget hus om Selmers private bolig i Trosterudstien 1 og høre dagens episode på Demo om tingenes affeksjonsverdi.

Foto øverst: Egen hytte på Beltesholmen, Nasjonalmuseet
Foto under: Elisabeth Limi, Detaljer Vefaldneset.