Food Studio

Men etter en kort stund startet alarmen til mannen min, lenge før den normalt gjør. Jeg har lært meg at når han våkner så må jeg legge skjermen bort fordi de små samtalene vi får alene uten avbrytelser er så verdifulle at de ikke kan konkurrere med noe annet og det å prøve å starte en samtale med en annen som sitter med hodet i en skjerm er noe av det værste jeg vet.

Når han hadde kommet seg på jobb og jeg smurte matpakke med Demos morgenfugl på øret, kom jeg over i en artikkel av Saga Sinisalo som snakker om akkurat dette. Den peker på at “Vi snakker mindre med hverandre enn før.” og at noe av det som forsvinner er de små “ubetydelige” samtalene.

Den referer til en finsk bok Taivas (Himmelen) av Piia Leino. “Romanen utspiller seg i Helsinki i 2058. Mennesker har sluttet å møte hverandre, det har blitt angstfylt å snakke med andre mennesker. Alle innvandrere har blitt drept eller er sendt ut av landet. De som har råd, kan flykte fra den harde virkeligheten og inn i en virtuell verden som kalles «Himmelen». Himmelen er et vidunderlig sted med fuglesang og blide bølgeskvulp. De drar dit for å nyte livet og samle krefter til å holde ut den virkelige verden. Men også i Himmelen holder alle seg for seg selv”.

Sinisalo spør om det at vi i dag drar på “stilleretreat” for å komme i kontakt med spennet av hva det er å være menneske er nåtidens svar på Himmelen? I går på lesesirkel i samtale over Den Fremmede av Albert Camus diskuterte vi noe av det samme. En av deltagerne beskrev tilstanden til hovedpersonen i boka i fengsel om det buddhistene beskriver om å være i zen. Han har gitt slipp på alt materielt, han har ingen forventning, er likegyldig og sanser opplevelsen av her og nå fra sengen på fengselscella fullt ut. Vi havnet derfor i en veldig interessant samtale om hva det er å være menneske.

Sist uke landet den flunkende nye diktsamlingen FLOKKEN inn i min postkasse sammen med et lite håndmalt kort hvor det stod: “Alle mulige former for HAV er mulig når vi møtes”- Åsmund Seip. Åsmund er en av mange mennesker i min utvidede flokk. Mennesker jeg ikke ser hver dag, ikke hver uke, men som likevel er viktige, betyr noe mer og som jeg prioriterer å se. Boka hans ble lansert over en kveldsmat med diktlesning og konsert med bandet til yngste sønnen, som akkurat har startet på musikklinja på Bysteineren. Jeg må innrømme at jeg elsket kanskje akkurat den biten aller mest, at det var plass til hele hans flokk når boka skulle feires.

“Det skjer mye i verden vi ikke har kontroll over. Og så står vi opp. Lager kaffe. Møter blikket til et barn, en kjæreste, en nabo, en fremmed som uventet kjennes som en ny venn, fordi øynene åpner opp for et bittelite møte, et øyeblikk av gjenkjennelse, av menneskelighet, av tilliten som alltid ligger der som en gyllen mulighet; en soloppgang det er lett å gå glipp av, fordi det er jo så mye som skjer i verden og kontroll, vi må jo få styr på verden og det som skjer i den. Samtidig står sola opp i øynene til en fremmed, og i dag er dagen hvor vi kan velge å se det.”
– Flokken, Åsmund Seip

Jeg ble spurt hvordan jeg kjenner Åsmund. Det første jeg husker er hvordan han hjalp meg en gang jeg skulle holde et foredrag for et symposium på Røros og pisse nervøs. Jeg hadde invitert lederne fra alle de tre dagligvarekjedene til en workshop og det jeg ville si var så viktig for meg at jeg hadde gått helt i lås. Åsmund sa kanskje du bare skal si det som det er, at dette er viktig for deg, at du er nervøs og bare være deg selv. Jeg tok et bad, gikk igjennom notatene, la meg til å sove på det, og aldri har jeg følt at jeg i så stor grad nådde frem fra den følelsen av at dette er viktig inni meg og ut til de som var der. Den sommeren inviterte også Åsmund til Village; en utforskning i det å være sammen flergenerasjonelt over en helg på Håøya. Kanskje var det den erfaringen av et flergenerasjonelt felleskap som ga meg en opplevelsen av hva som egentlig er mulig, og ga meg lysten til å utforske mer?

Mange av de som ble samlet på Håøya den helga er min flokk i dag. Ikke alle bor lenger i samme by, mange har flyttet ut, på en gård tilbake til bygda de kom fra, ut av byen for å få litt større plass eller hjem til hjemlandet sitt. Etter at så mange flyttet ut er ikke det å føle at man er en flokk like lett. Alle relasjoner krever næring i at man er sammen, at man viser at man bryr seg gjennom å prioritere og sette av tid. Men hvordan gjør man det hvis flokken plutselig er spredd?

Jeg har ikke noe klart svar, dette er fortsatt et stort spørsmål jeg utforsker hver dag. Det jeg er sikker på er at uansett hva slags type bånd man har så må enhver relasjon næres. Man må prioritere hverandre, også da, selv om man ikke er i hverandres hverdag. Kanskje er det en telefon, at man får til å sees når man tilfeldigvis er på jobb i området, eller at man prioriterer å møtes gjennom merkedager som vår egen bryllupsfestival ble, og som flere jubileum og feiringer etterhvert har blitt.

En sånn mulighet bød seg sist helg, da inviterte Mads på håndverksfestival på Haugneset for sin 40 årsdag. Jeg har vært på mange gårder de siste 15 årene, men det er få som får til å skape det de har skapt på så kort tid. Den varmen og tryggheten de sammen utstråler som vertskap gjør at alle gjester, wwoofere og andelshavere både kan bidra, hjelpe til og lære noe nytt, men også kose seg og slappe av. For det at vi som mennesker klarer å slappe av sammen må være den beste syretesten for om relasjonen er sunn. Det å skape rom hvor folk får lov å være seg selv, ha en dårlig dag eller ta plass og være “for mye”, de er sjeldne, spesielt hvis du også skal kunne komme uten å kjenne alle.

Hvis du vil lære mer om Haugneset så skrev Romsdal Budstikke en veldig fin artikkel om de i sommer “Mange ønsker seg en jordnær jobbferie. Felix (20) og Alexis (21) fekk plass” + at de hadde besøk av Dagbladet TV i sommer.

Jeg har vært opptatt av skape disse rommene i mange år og fortsatt har jeg ikke noe fasit på hva som gjør det. Jeg tror at både den fysiske atmosfæren, energien som er lagt ned i å få deg til å føle deg velkommen, måten du blir møtt på og menneskene som møter opp, sammen er med på å skape det.

Nå om dagen så jobber jeg for å få lov å fortsette å skape disse rommene som selvstendig. Jeg tror at for å få til en balanse i det, så må det både være rolige dager hvor jeg kan hente meg inn, dager jeg bare blir inspirert og dager hvor jeg er i produksjonsmodus fra morgen til kveld. Jeg ønsker å skape en arbeidsplass for meg selv som passer min igikai “der det jeg er god på, det jeg liker, det jeg kan få betalt for og det samfunnet trenger av meg møtes”. Jeg har utforsket dette over mange år og i noen prosjekter kjenner jeg absolutt at jeg får det til, men den er også hele tiden i endring. Fordi livet skjer, og for å skape en bærekraftig arbeidsplass så må den passe min livssituasjon, min families behov og den urolige tiden vi lever i.

Jeg gjør ting helt annerledes enn det vi lærte på grunderskolen, tenker verdi på en annen måte enn lærerne mine i ressursøkonomi på NMBU og de fleste jeg møter forstår ikke en brøkdel av visjonene jeg drømmer om. Men det er heller ikke viktig. Jeg tror paradigmeskifter skjer gjennom at nok folk tørr å prøve, å vise vei, at det å skape små fysiske utopilandskap er den beste måten å bidra inn i utforskningen av hvordan fremtiden bør og kan se ut.

Når jeg jobber med å skape felleskapsarenaer er tilbakemeldingen fra de fleste at det er noe de lengter etter og at det er noe de ønsker seg mer av. Men i en vanlig hverdag i et byliv kjenner jeg hvor mye vi har beveget oss bort fra det som er limet i landsby mentaliteten; at vi bryr oss om hverandre og at det er en lav terskel for å være i hverandres liv. Her i byen mangler det aldri på mulighetene, de er det flust av, men den følelsen av at her er det mennesker, steder og øyeblikk hvor jeg bare kan lene meg tilbake i støtten av et felleskap – den er ikke der av seg selv. Den må skapes, næres, prioriteres og vernes om.

Hvis du har lyst til å være med på noen av samlingene våre i høst, så inviterer vi til første samling i RITER neste torsdag 24.09 kl.18:00 på Losæter. Vi inviterer til en stemningsfull kveld fylt med historier, danseforestilling, mat, ritualer og skulpturer på Losæter i Bjørvika. Det siste året har en gruppe kunstnere utforsket riter på tvers av kultur og religion – fra norrøne og samiske tradisjoner, til vedisk praksis og shintoisme. Nå inviterer vi sammen til en rituell kabaret ved solnedgang. Arrangementet er det første ut i en serie hvor temaet for denne kvelden er vann. Det er åpent og gratis for alle.

Det blir også en siste Community Brunch 26.11 kl.12:00 før jul i Villbrygg sine nye lokaler på Tøyen. Du kan sikre deg en plass ved å melde deg på her.

Du er hjertelig velkommen!

Varm hilsen

Cecilie Dawes