Food Studio

De tingene som betydde noe for meg som barn fikk vi alltid til, selv om det kanskje betød at vi måtte finne en annen vei. Vi tilbragte somrene langs sørlandskysten (ikke i egen hytte, men via jobben til pappa), vi seilte en hel sommer eller vi kjørte bil til Spania når fly var for dyrt. Det at vi hadde flyttet familiehytta, en laftekasse fra Gardemoen til Bøverdalen i Jotunheimen og satt den opp på dugnad eller at tomta etter familiestedet i Nittedal ble delt i to og at det ble bygget to hus, også delvis på dugnad det føltes helt normalt. Da jeg var i tenårene husker jeg hvordan familien til en kompis dro det enda lengre, de bygde hybel leilighet av en garasje og bygget om en hytte på Nesodden til et hus. Jeg synes da at mamma og pappa var så rare som ville bo i et så stort hus uten å utnytte også det potensialet. Det samme skjedde når Airbnb kom og de ikke ville leie ut hytta, i min verden var det mest naturlige at man bruker det man har når man trenger det og resten av tiden kan helt fint noen andre få glede av det.

Da jeg studerte var temaet om ressursforvaltning så sentralt at tittelen på masteren min hadde det i seg; master i økonomi og ressursforvaltning. Men hvor mye jeg egentlig lærte om det som ga mening i praksis var overraskende lite. Vi forsøkte å verdsette natur med et regnestykke uten at det ga særlig mening. Vi dro på utflukt til akvakultur anleggene på Sunnmøre og ble fortalt at dette var Norges nye olje. Vi studerte akkurat de samme modellene i økonomi og finans som læres bort på Handelshøyskolen, og entreprenørskapsstudiene på grunderskolen var betinget et vekstparadigme, og fortsatt kjennes det som at det er der vi er. De som jobber for noe annet er idealister, resten kjører på! Men finnes det noe i mellom?

Jeg lærte om planetens grenseverdier og Stockholm Resilience Centre sitt arbeid cirka på samme tid som Gunhild Stordalen startet arbeidet med EAT fundation sammen med Johan Rockström i 2013. På den tiden var jeg ofte i Stockholm for å besøke en av mine nærmeste venninner som hadde flyttet dit. Ofte kombinerte jeg det med turer til Järna, et antroposofisk senter etablert i 1964. Det at det fantes et samfunn som var bygget på et helt annet tankesett, som både hadde sin egen bank, eget sykehus, skoler og samfunnshus, profesjonsstudier på spesialiserte fag som var i en egen liga innen håndverksfag som gartner og at de fikk til å etablerte sitt eget meieri. Jeg var aller mest interessert i hvordan kokken for samfunnshuset samarbeidet med en lokal bonde, hvordan han planla en meny for et helt år basert på en avling fra en bonde og kun det, og hvordan han foredlet; fermenterte, tørka, røkte og lagret ting i jordkjeller, med eksempelvis en blanding av jord og sand for å få gulrøttene til å fortsatt være sprø i april.

Jeg var dypt fascinert av dette tankesettet, men også praksisen, for meg var det et av mine første opplevelser av en praktisk utopi. Siden da har den måten å tenke og jobbe på blitt en stor del av min egen praksis. Jeg startet å skrive dette for en uke siden og siden da har jeg blitt tipset om det som har blitt en kjempe snakkis her til lands; Kollaps. Profeten fra Bærum. Siden da har jeg sett den og jeg har rukket å merke hvor heftig snakkis den faktisk har blitt på min lille runde innom høstutstillingen og Oslo Negativ sist helg.

Jeg kjente først og fremst at jeg fikk skikkelig vondt av hele greia. At jeg ble redd for at den kommer til å få den samme effekten som nrk dokumentaren som avfeide økologi og gjorde at det var helt umulig å snakke om den tematikken i mange år etterpå. Jeg blir bekymret for ringvirkningene det vil få fordi vi mennesker er så utrolig glad i å sette alt i bås. Jeg kjenner flere som jobber seriøst med psykedelika både i lovlig forskning på terapi som Ivar Goksøyr, i studier som Anna Høifødt eller Michael Pollen som har skrevet boka Psykidelisk Renessanse. Jeg har fulgt My Humaiden med boka Ærø manifestet og Ingvild Eide Leirfall, pluss en rekke andre som er kritiske til den økende institusjonaliseringen av barn og derfor har valgt å være mest mulig hjemme med barna og prøve å få til hjemmeskole. Mange av disse ideene går igjen i serien, men i en ekstrem versjon. I en tid hvor splittelse er en av de største utfordringene vi står ovenfor, så vet jeg ikke hvor hensiktsmessig det er å kaste enda mer bensin på det bålet. Ja, det er absolutt ikke greit det som kommer frem, men er det ikke også en person som har mista det litt og som egentlig burde beskyttes av vær varsom plakaten?

Jeg leste også en artikkel om Dolly Parton hvor hun ble sammenlignet opp mot Gloria Steinem som feminist ikon, og akkurat det at hun ikke likte det ekstreme og insisterte på å ikke puttes i boks er noe av det som har gjort henne til den rollemodellen hun ble og som virkelig kom frem etter hun døde. Kanskje er dette middelveien jeg lengter etter?

Fra podcasten Dolly Partons America, som gikk sin seiersgang også i Norge i 2019, formulerer hun sitt forhold til feminismen slik: «Jeg anser meg selv som en forretningskvinne. Jeg elsker menn. For jeg har en far, en haug med brødre, alle onklene mine, alle bestefedrene, de elsker jeg. Og jeg relaterer til dem. Og jeg skriver mange sanger om kvinner fordi jeg er en kvinne, og jeg skriver sanger om kvinners erfaringer». Intervjueren vil liksom ikke gi seg, og spør henne enda en gang: Er du feminist, eller er du det ikke?

«Jeg liker ikke ekstreme ting», svarer Parton.

«Jeg tror ikke på å korsfeste en hel gruppe med mennesker bare fordi noen få har gjort noen feil. Bare du sier ordet «feminist», hører jeg «jeg hater alle menn»».

Intervjueren klarer likevel ikke å legge ballen død. Parton må vel være i alle fall litt feminist? Og selv om hun nekter å kalle seg det, kan hun vel være det likevel, gjennom måten hun lever på? Det klarer Parton å si seg enig i. «I live it. I work it. And I think there’s power in it for me.»

Utdrag Ingeborg Misje Bergem i Morgenbladet

I de utopiske parallellsamfunnene jeg har besøkt så er det ingen av de som har fått til å bli en fullgod erstatning til storsamfunnet. Verken fristaden Christiania i København, Camphill Vidaråsen, det antroposofiske samfunnet i Järna, yogafestival felleskapet på Ängsbacka eller Stedsans in the woods og Mette og Flemming sitt prosjekt har blitt helt sånn man opprinnelig hadde tenkt. De har alle utviklet og endret seg, hatt generasjonsskifter hvor et annet perspektiv har kommet frem. De fleste som er fascinert av en annen måte å tenke på, lander på at det gir mest mening å være en del av samfunnet og kulturen, og heller forsøke å påvirke gjennom å være en del av den.

Av Stockholm Resilience Center lærte jeg om teorien til blant annet Johan Rockström om jordens tålegrenser i arbeidet med Planetary Boundaries. Den forteller enkelt at menneskelig aktivitet allerede har overskredet syv av ni tålegrenser. Vi vet at det påvirke store komplekse systemer og få konsekvenser for eksempelvis biomangfold og klima som er utenfor vår kontroll. Når jeg fikk denne beskjeden i 2013 ble jeg fortalt at vi da hadde 8 år på å redde oss inn og at mat var et av de viktigste systemene å jobbe med å endre. Det var en følelse av at dette haster, at det er på tide å brette opp erma og starte med endringsarbeidet. Nå er de 8 kritiske årene det da ble snakket om forlengs forbi, og etter å ha viet 15 år av min karriere utelukkende til å jobbe med dette endringsarbeidet både i entreprenørskapet mitt, i offentlig sektor, i bydel og i skole, eller som frivillig i oppbyggingen av arenaer som Losæter. Så er realiteten nå at jeg også er en helt vanlig småbarnsmamma, en borger i et samfunn og som enkeltperson er det begrenset hva man får til. Skal man få til reel endring kreves det at alle trår til, politikere, investorer, offentlig sektor, industrien og også alle oss vanlige folk.

I 2017 var det lett for meg å gjøre mitt klimaeksperiement, det var kun meg og mitt liv jeg trengte å forholde meg til. I dag handler det om så banale spørsmål som “hvilke sirkulære systemer har vi laget for håndtering av barneklær”. Siden vi lenge var åpne for å kanskje få et barn til, var det mest logiske å spare på mest mulig og lagre det. Nå har det kommet til et punkt at lagringskapasiteten i en liten byleilighet innenfor ring 1 ikke har kapasitet lenger.

Min tilnærming da er at jeg tenker at jeg har venner som er på vei inn i den fasen, eller akkurat har gått inn i den så da inviterer jeg de på en babylunsj også kan de få med seg det de trenger. Jeg hadde satt av helgen, invitert og kjente meg motivert, jeg startet med lageret under senga vår, hvor vi i vakuumpakkede poser hadde oppbevart ting i opptill 5 år. I den første posen jeg åpner oppdager jeg at flere ullplagg er helt smuldret opp. Så møll, som jeg er klar over at lever i bygården, som jeg ser fly rundt i kjelleren de har fått lov til å ha fest inni disse posene i flere år. Dette var noe jeg ikke var klar over at overhode var mulig. Men jeg antar at noen av plaggene må ha hatt egg i seg, og hvis vakuumet ikke har vært sterkt nok så har de da likevel klart å utvikle seg.

Det prosjektet som jeg hadde satt av en helg til, viste seg å være noe helt annet enn hva jeg trodde. Ikke bare må jeg håndtere sorgen over at noen av de plaggene vi var aller mest glad i, håndstrikka gensere fra svigermor eller min mamma må rett i søppelkassa fordi de er helt oppspist. Men alt må vaskes og fryses. Og det er helt gigantiske mengder, etter 5 år med småbarnsliv. Babylunsjen ble koselig den, men ikke var jeg kommet langt på nær til det punktet jeg hadde håpet.

Jeg hadde også utforsket hvilke muligheter jeg har for gjenbruk gjennom andre kanaler. Tise er åpenbart en av de kanalene vi har brukt mest, så den er helt klart noe jeg vil teste, men det er mye jobb så du skal ha tid og kapasitet. Noen merker har innleveringsordning hvor du får poeng, som Polern & pyret eller Kapp Ahl. De har jeg allerede brukt en del både ved å levere inn og kjøpe brukte plagg. Jeg hadde og blitt tipset om at gjenbruksstasjonen på Skedsmo har et konsept som heter REprise hvor det er full sirkulær sirkel på et sted. Det føles godt å vite at det man leverer inn ender opp til folk som trenger det, fordi det globale systemet for brukte klær sier at forbruket vårt er så stort at kapasiteten er sprengt. Aktører som Fretex, UFF, Røde kors etc mottar en vegg hver eneste dag. Det beskrives godt i dette skoleopplegget; Fast fashion – planetens siste skrik. Jeg har vært klar over dette helt siden min venninne Claire skrev sin master på AHO på temaet “Swopshop” og senere startet Prefall. Siden da har jeg årlig prøvd å arrangere byttekveld med venner, hvis det er større byttemarkeder så prøver jeg å dra og siden da har også Tise kommet inn som aktør.

Min plan fremover er å teste ut regelen fra 333 med 33 plagg i 3 måneder og så skifte. Det er ikke helt fremmed og jeg har testet ut sesonggarderobe prinsippet en stund, men aldri tatt den helt ut. Jeg må tydeligvis vaske, rense eller fryse alle plagg og sørge for totalt vakuum, og kanskje gå til innkjøp av møllkuler som lukter forferdelig bare for å være helt sikker. Og det fineste arvegodset, som den røde kåpa jeg hadde som barn og som jeg fikk skreddersydd i voksenutgave i min ungdom av fru Bråthen som jobbet på slottet, de oppbevares trygt hos mine foreldre langt unna møllfesten.

Jeg hørte en veldig inspirerende samtale fra drivkraft med en kvinnelig entreprenør Jeanette Dyhre Kvisvik mens jeg holdt på i dette sorterings kaoset. Hun representerte mange av de samme verdiene og tankesettene som jeg og gjør. Det å tørre å kaste deg ut i ting, få lov til å ta ansvar tidlig fordi noen har tillit til deg, det å skape vinn vinn muligheter og det å jobbe med folk med ulik bakgrunn som er ekstremt dyktige i det de kan. Eneste forskjellen er at hun er i en investor og teknologi drevet sfære, jeg forsøker å skape praktiske mikro utopier med vissheten om at både planeten og jeg har en grense og den må vi respektere og forholde oss til.

For meg så er det ikke at jeg ikke vil forholde meg til penger. Mange av mine venner ser meg som en kapitalist i fåreklær. For det er ikke det at jeg ikke har helt reelle behov for ressurser jeg som alle andre. Jeg har behov for et hjem som ikke bare er trygt og praktisk, men også estetisk vakkert og det behovet kjennes helt reelt. Det var antagelig derfor veldig viktig for meg å komme meg fortest mulig inn på boligmarkedet istedenfor å leie som student. Forskjellen er bare at jeg vet at det finnes et maks punkt, det man i ayurveda snakker om “contentment” som kanskje kan oversettes til tilfredshet. Eller det man snakker om som kjernen i smultring økonomien.

Hva betyr det egentlig å være en annen stemme i vår tid. I går lyttet jeg til en veldig interessant artikkel fra Demo som snakker om det at vi er i en førkrigstid. Den tar frem hvordan ulike kunstnere som Bob Dylan og Tove Jansson var med å lage historier i en førkrigstid som hadde en viktig rolle i samtida i rollen å fortelle en annen historie. Den historien som fortelles nå er jo at vi ikke har noe annet valg enn å gå til krig og at å tenke noe annet er naivt. I min verden er ikke dette sant. Når jeg ser på hvordan samtlige ledere i landet vårt blankt nekter på at det finnes ukultur og kameraderi i Epstein høringene og ikke en av de har villighet til å gå litt i seg selv. Da skjønner jeg at krig er eneste løsning. Det verden hadde trengt er en kollektiv øvelse i å gå inn og se på egne skyggesider, ta ansvar og lære seg å stoppe mønstre som repeteres.

Jeg hørte en veldig interessant sommer i p2 på dette i sommer med Lena Lindgren som beskriver det som bølgebrytere. Det å være en som bryter mønstrene fra fortiden som en veldig stille, nesten usynlig jobb, men også veldig fysisk. Hun snakket om sin egen mamma som kastet ut faren sin og sørget for at voldsspiralen i hennes familie stoppet med henne. Lena bestemte seg for å dele dette etter å ha sittet og hørt Høiby saken i retten. Det var så mange elementer der som var gjenkjennbare for henne som hun kjente et ansvar for å formidle fordi det juridiske systemet ikke har mandat eller ansvar for å fange opp dette. En av tingene hun pekte på er hvordan man som offer i sånne usunne relasjoner ofte går inn i en over empatisk overlevelsesstrategi som oftest refereres til som “pleasing” strategien og at denne er en reell kropslig traume respons på lik linje med “freeze, fight og flight”. “Pleasing” responsen ble beskrevet mange ganger i retten, for eksempel ved at en av hans partnere følte empati for ham selv når han slo henne.

Jeg har levd store deler av livet mitt i “pleasing” mode. Så jeg vet hva det koster. Jeg vet også at det er mulig å snu. Kollektivt er vi alle fortsatt bærere av traumene fra 2.verdenskrig. Ikke at vi opplevde det selv, men epi genetikken beviser at det går i arv. Barnebarn av overlevende etter Auschwitz får kroppslige symptomer som kan kobles tilbake til ting som satte seg under krigen. Jeg er bærer av en lignende historie fordi min mormor ble deportert fra Finnmark som barn og min farmor måtte sendes til fjells som budeie fordi søsteren hennes ble arrestert og sendt på Grini.

Det jeg lurer på er hvordan forbereder vi oss som sivilsamfunn på å beskytte barn i en krig? I min verden har vi allerede en pågående versjon av invasjon gjennom teknologi gigantene og måten de styrer og påvirker oss og barna våre. Det kommer frem de utroligste historier om hva som har foregått gjennom skjermen. Og vi lever fortsatt i et liberalt demokrati i fred, men hva skjer om vi ikke lenger gjør det?

Jeg leser boka Partiet nå om arbeiderpartiets fall, og jeg har elsket analysene til Maria Berg Reinertsen om hvordan de avgjørelsene som ble tatt av Stoltenberg regjeringen i 2000 er direkte koblet til den gigantiske “public management” krisa vi står i nå både i helsesektoren, men og i store deler av det offentlige apparatet.

Det jeg spør meg selv oppi dette er hvorfor er det ikke å forvente av en politiker at man innrømmer feil? At man sier uskyld sånn som ordføreren Siv Aglen gjorde foran hele lokalbefolkninga i Brønnøy etter å ha hørt Maja Lundes foredrag om Skjerm barna. Jeg tror at vi trenger rollemodeller som tørr å ta ansvar for feilene sine, som kan vise oss reparasjon i praksis og som tørr å gå innover i seg selv. Store deler av de som driver historien om krig, drives av det motsatte, et stort ego, og ekstremt manglende selvinnsikt. Kanskje vi kan lære av bøker som The Wizard of Oz and Other Narcissists: Coping with the One-Way Relationship in Work, Love, and Family. Den snakker om hvordan man bør møte narsissisme og hva man kan gjøre for å komme seg ut og snu det. Kan det brukes til å lære å ikke kjøpe historiene som serveres nå på egne kanaler som Truth Social? Eller ikke gi det mer energi enn det fortjener.

I en sånn prosess så må man også tørre å jobbe selv, for i en hver relasjon hvor disse dynamikkene dukker opp vil det også være usunne ting du selv har adaptert. Det er derfor de sterke historiene om offer og overgriper er så skumle, de er sjelden en enkel sannhet, det er en dans og innimellom kan de og flippe side. Men arbeidet med forsoning, med å gå videre og bli et bedre menneske går alltid via ærlighet, med deg selv, med andre og med verden. Akkurat nå så tror jeg det er det vi aller mest trenger. Ærlige ledere og rollemodeller som tørr å gå foran som gode eksempler. Talen til Mark Carney i Davos var et eksempel. Raymond Johansen og Norsk folkehjelp sitt nei til USA et annet. Jeg gleder meg til at flere av våre norske politikere og ledere også tørr å gå den samme veien.