Food Studio

Sjelden har jeg blitt så fullstendig oppslukt av historien om en artist eller et album. Jeg husker at jeg kjøpte det for å kunne se hele spillefilmen (ikke musikkvideoene) på storskjerm under sommerferien sammen med venner i Bøgedal i Danmark, og jeg ble dratt inn i hele universet – fra kostymene og prosessen til den rene kraften hos kvinnene i filmen.

Og siden den gang har livet ikke bedt meg om å danse på fullt volum. For å stifte familie, føde barn og bli mor er en helt annen prosess. Men den siste måneden har det strømmet inn med motgang. Å miste to kjære i løpet av to måneder, samtidig som jeg har bygget opp min egen virksomhet, og på toppen av det hele fått hele hytta vi bor i ødelagt av røyk og plutselig befunnet meg som en hjemløs alenemor i en måned, er sannsynligvis en av de mest intense bølgene livet mitt har opplevd på lenge. Heldigvis har jeg ikke mistet partneren min. Han og familien hans har holdt en arbeidsleir på Vefaldneset før vi snart skal feire bryllupet til hans yngste bror i Sykkylven.

Hva betyr det egentlig å lage sitronbrus når livet gir deg sitroner? Skrivelæreren min, Ida Jackson, inviterte meg til en samtale med Carolyn Elliott, en kvinne som har tatt denne praksisen helt til det ytterste. Selv om jeg leste boka hennes *Existential Kink* for noen år siden, og har fantastiske mennesker rundt meg som har tatt meg imot og vist meg hvordan denne praksisen kan se ut, er motstanden min mot å virkelig gå inn i de smertefulle stedene, mot å spørre hva det er i meg som liker dette – med åpenhet og nysgjerrighet – så sterk at det blir det enkleste å nedprioritere. Denne gangen kom påminnelsen med perfekt timing og ga meg noen av de mest interessante innsiktene jeg har hatt på lenge.

En av mine «lemonade-prosesser» i år har vært å jobbe med stemmen min. Den første fasen gjennom skriving og «post before you dare» med Ida Jackson. Deretter en mer kroppslig versjon, der jeg plutselig begynte å ta sangtimer hos den pensjonerte Kristin Groven Holmboe. Motstanden min før hver eneste time har vært på et rekordhøyt nivå. Så det er en liten seier hver gang jeg klarer å ta meg dit, og denne uken samlet jeg mot, ikke fordi jeg drømmer om noe som ligner på Beyoncé, men fordi jeg har forstått at stemmen er et sted hvor vi kan jobbe direkte, fysisk og kroppslig med det som holder oss tilbake. Og det er så konkret. De som kjenner meg best, har bemerket hvor synlig mitt følelseslandskap er gjennom stemmen min, og heldigvis er det ikke alle som legger merke til det. Men det faktum at denne runden av livets tsunami har gjort noe med meg, og at jeg i den fant en ny nøkkel til å stå fast i livet, uansett hva det bringer. Det var så tydelig for henne i min fremføring under sangtimen, og sakte men sikkert begynner det å synke inn for meg også.

Det er mange modige mennesker som våger å heve stemmen og blikket akkurat nå, noe jeg tror vår tid trenger mer enn noensinne. Noen av dem jeg har vært mest stolt av og rørt av i det siste, er Sara, Magnus og Caroline, som utfordrer fryktfortellingen vår med en annen tilnærming i kampen mot sprengstofffabrikken i Hurummarka. Jeg tror at ved å vise veien og gå foran med et godt eksempel på denne måten, skaper vi praktiske utopier ut fra alternative virkelighetsscenarier som går utover det som kanskje virker mest åpenbart.

To andre som har vært bemerkelsesverdig dyktige til dette, er Anne Beate og Sara med Future Library, som vi i Food Studio er så heldige å få samarbeide med akkurat nå. Alle i Oslo og rundt om i verden er invitert til å være med, enten personlig eller via direktesending, når Amitav Ghosh og Tommy Orange overrekker årets manuskript i Nordmarka søndag 28. juni.

Jeg tror denne praksisen med å invitere hverandre inn i våre praktiske utopier er en av de viktigste sosiale medisinene vi har akkurat nå. Jeg sender også ut en invitasjon til mitt eget praktiske utopiprosjekt på Vefaldneset i Drangedal denne sommeren, sammen med en av mine største læremestere, Gitte fra Bøgedal bryggeri. Hvis du vil vite mer, er det bare å ta kontakt på cecilie@foodstudio.no.

Foto: Tone Bjordam
Tekst: Cecilie Dawes