Food Studio

Innhøstinga og forberedelsene hadde tatt Quo Vadis en ukes tid. Et måltid er ikke laget på noen timer, som de fem ildsjelene i dagens panel så grundig var innom i samtalen før maten ble servert, selv om det neppe er noe du tenker på når du står over grytene og lager middag. Men kanskje burde du?

At vi er samlet her på Schous plass for et måltid og en samtale om mat, er ikke en tilfeldighet. Biblioteket på Schous plass er et bygg som rommer mye engasjement – og ikke bare for litteratur. Avdelingsleder Kenneth Korstad Langås tok steget over i en ny bransje for åtte år siden, fordi han så så mange muligheter i bygget og i det offentlige rommet det representerer, og med årene har Grünerløkkas bibliotek blitt en kulturarena med 500 til 600 arrangementer i året, og 250 000 besøkende. Langt flere enn det Munch-museet kan skilte med, for eksempel.

Utekino, konserter, ungdomsgrupper, debatter – og til neste sommer åpner også en helt spesiell kafé på Schous. Gjennom den skal ungdom få arbeidstrening og hjelp til å komme ut i arbeidslivet i et prosjekt delfinansiert av Fylkesmannen i Oslo og Akershus og bydel Grünerløkka. Schous plass skal gå fra å være det litt shady stedet nederst på Løkka, til å bli et sted der folk kan trives og samles.

«Nabolagsbordet var et anslag på det vi skal gjøre neste år, med utendørskafé drifta av ungdom», sier Kenneth. Han forteller at Schous plass de siste 30 årene har vært nærmest uforandret, og at bak prosjektet ligger spørsmålet om hvordan Schous plass kan bli et mer attraktivt og trygt sted for hele bydelen – og mat står sentralt. I år har de såvidt startet på endringsprosessen, med urbane dyrkekasser, for urbant landbruk er en flott måte å utnytte et byrom på, og skape mer liv der. På innsiden bygger de opp en større samling av bøker om dyrking og matkunnskap, og kaféprosjektet skal skape en positiv arena for både ungdommene som jobber der, og gjestene. Biblioteket har også holdt en serie arrangementer kalt Fremtidens mat, der smakebiter på – for mange – uvanlig mat har blitt presentert, og der er det mange som har blitt positivt overrasket når de oppdager at tang er så mye mer enn det man får i en sushirull. Kaféprosjektet er et samarbeid mellom Bydel Grünerløkka, Food Studios Cecilie Dawes og Sixtens – som består av gründerne bak Maaemo og Bagatelle, som jobber med et ideelt prosjekt for å rekruttere ungdom. Gjennom å bruke mat som en inngangsport, håper de å kunne skape arbeidsplasser og gi ungdom den erfaringen de trenger for selv å våge seg ut på arbeidsmarkedet.

Prosjektet er en del av en oppblomstringen av flere lignende prosjekter i hovedstaden, og Nabolagsbord-panelet – bestående av biolog Linda Jolly, bybonden Andreas Capjon, Food Studio-grunnlegger Cecilie Dawes, fermenterings- og hønseentusiast Bård Watn, som har fått hønene tilbake til byen gjennom bygårdsprosjektet Tøyentuppene, og designer og gründer Hafdis Sunna Hermansdottir – var alle enige i at det er store muligheter for å bruke byrommene på en mer mat- og menneskevennlig måte enn i dag.

Mat er en arena for møter mellom mennesker, både mens den dyrkes, når den prepareres og når den er et ferdig måltid. Vi trenger alle mat, og vi liker å samles omkring maten. Jo flere prosjekter som retter seg mot å gi unge såvel som voksen muligheten til å bli kjent med maten, hvordan den blir til og hvordan den best kan oppbevares og bli til et velsmakende måltid, jo flere vil utvikle matempati og matdannelse på veien.

Og kanskje er det det som skal til for å skape morgendagens matsystem? At vi går tilbake til røttene og jorda og igjen begynner å få forstå hva mat egentlig er, hvordan den blir til, og hvor avhengig vi er av den? Om vi fortsetter som blinde konsumenter ser vi bare sluttproduktet, og ikke all energien og tiden det faktisk tar å dyrke fram en liten ert. Vi ser ikke hele verdikjeden, eller at det bak hver hønsefrikassé eksisterte et levende vesen med følelser og personlighet. Kan et emosjonsladet begrep som matempati gi oss tilbake respekten for maten? Vi tror det – og vi gleder oss til å se framtidas matsystem ta form, sakte, men sikkert.

På en varm, kanskje til og med usedvanlig varm, septemberdag i Oslo hadde Food Studio, Deichmanske bibliotek og Quo Vadis invitert til Nabolagsbord – en dag fylt med samtaler, omvisning, hønsebesøk fra Tøyentuppene og ansiktsmaling for barn – før det hele kulminerte i en middag laget på lokale råvarer fra hagen på Schous plass og Losæter.

Innhøstinga og forberedelsene hadde tatt Quo Vadis en ukes tid. Et måltid er ikke laget på noen timer, som de fem ildsjelene i dagens panel så grundig var innom i samtalen før maten ble servert, selv om det neppe er noe du tenker på når du står over grytene og lager middag. Men kanskje burde du?

At vi er samlet her på Schous plass for et måltid og en samtale om mat, er ikke en tilfeldighet. Biblioteket på Schous plass er et bygg som rommer mye engasjement – og ikke bare for litteratur. Avdelingsleder Kenneth Korstad Langås tok steget over i en ny bransje for åtte år siden, fordi han så så mange muligheter i bygget og i det offentlige rommet det representerer, og med årene har Grünerløkkas bibliotek blitt en kulturarena med 500 til 600 arrangementer i året, og 250 000 besøkende. Langt flere enn det Munch-museet kan skilte med, for eksempel.

Utekino, konserter, ungdomsgrupper, debatter – og til neste sommer åpner også en helt spesiell kafé på Schous. Gjennom den skal ungdom få arbeidstrening og hjelp til å komme ut i arbeidslivet i et prosjekt delfinansiert av Fylkesmannen i Oslo og Akershus og bydel Grünerløkka. Schous plass skal gå fra å være det litt shady stedet nederst på Løkka, til å bli et sted der folk kan trives og samles.

«Nabolagsbordet var et anslag på det vi skal gjøre neste år, med utendørskafé drifta av ungdom», sier Kenneth. Han forteller at Schous plass de siste 30 årene har vært nærmest uforandret, og at bak prosjektet ligger spørsmålet om hvordan Schous plass kan bli et mer attraktivt og trygt sted for hele bydelen – og mat står sentralt. I år har de såvidt startet på endringsprosessen, med urbane dyrkekasser, for urbant landbruk er en flott måte å utnytte et byrom på, og skape mer liv der. På innsiden bygger de opp en større samling av bøker om dyrking og matkunnskap, og kaféprosjektet skal skape en positiv arena for både ungdommene som jobber der, og gjestene. Biblioteket har også holdt en serie arrangementer kalt Fremtidens mat, der smakebiter på – for mange – uvanlig mat har blitt presentert, og der er det mange som har blitt positivt overrasket når de oppdager at tang er så mye mer enn det man får i en sushirull. Kaféprosjektet er et samarbeid mellom Bydel Grünerløkka, Food Studios Cecilie Dawes og Sixtens – som består av gründerne bak Maaemo og Bagatelle, som jobber med et ideelt prosjekt for å rekruttere ungdom. Gjennom å bruke mat som en inngangsport, håper de å kunne skape arbeidsplasser og gi ungdom den erfaringen de trenger for selv å våge seg ut på arbeidsmarkedet.

Prosjektet er en del av en oppblomstringen av flere lignende prosjekter i hovedstaden, og Nabolagsbord-panelet – bestående av biolog Linda Jolly, bybonden Andreas Capjon, Food Studio-grunnlegger Cecilie Dawes, fermenterings- og hønseentusiast Bård Watn, som har fått hønene tilbake til byen gjennom bygårdsprosjektet Tøyentuppene, og designer og gründer Hafdis Sunna Hermansdottir – var alle enige i at det er store muligheter for å bruke byrommene på en mer mat- og menneskevennlig måte enn i dag.

Mat er en arena for møter mellom mennesker, både mens den dyrkes, når den prepareres og når den er et ferdig måltid. Vi trenger alle mat, og vi liker å samles omkring maten. Jo flere prosjekter som retter seg mot å gi unge såvel som voksen muligheten til å bli kjent med maten, hvordan den blir til og hvordan den best kan oppbevares og bli til et velsmakende måltid, jo flere vil utvikle matempati og matdannelse på veien.

Og kanskje er det det som skal til for å skape morgendagens matsystem? At vi går tilbake til røttene og jorda og igjen begynner å få forstå hva mat egentlig er, hvordan den blir til, og hvor avhengig vi er av den? Om vi fortsetter som blinde konsumenter ser vi bare sluttproduktet, og ikke all energien og tiden det faktisk tar å dyrke fram en liten ert. Vi ser ikke hele verdikjeden, eller at det bak hver hønsefrikassé eksisterte et levende vesen med følelser og personlighet. Kan et emosjonsladet begrep som matempati gi oss tilbake respekten for maten? Vi tror det – og vi gleder oss til å se framtidas matsystem ta form, sakte, men sikkert.

Tekst av Hanne Gideonsen

Fotografier av Svein Kjøde